Og det skjedde i de dager at det utgikk et budskap fra keiser Augustus at all verden
skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning i den tid Kvirinius var
landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive hver til sin by.

Men også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad,
som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive
sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens
de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn en førstefødte,
og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt
over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om
dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! For se, jeg
forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser
født, som er Kristus, Herren, av Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere
skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en
himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på
jorden, i mennesker hans velbehag.

Og det skjedde da engelen var reist fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til
hverandre: La oss nå gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren
har kunngjort oss!

Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.
Og da de hadde sett det, fortalte de om dette barnet. Og alle som hørte det, undret
seg over det som ble sagt dem av hyrdene, men Maria gjemte alle ordene og
grunnet på dem i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake, priste og lovet Gud, og for
alt de hadde hørt og sett, sånn som det var blitt sagt dem.

Vanen med å plassere lys i vinduene i desember stammer antagelig opprinnelig fra før-kristen tid, som en del av vinter-solfesten. Denne legenden viser hvordan den kristne kirke forandret skikken til å representere lyset og freden i Kristus.

Det var en gang for lenge siden, en gammel skomaker og kona hans som bodde i Østerrike. Selv om de var veldig fattige delte de alltid det lille de hadde med andre. Hver aften satte de et lite lys i vinduet i den lille stua si, som et tegn på gjestfrihet for alle veifarende som måtte trenge ly for natten.

Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans mindre enn de andre i landsbyen.

Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. “Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans”, sa en. “De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn oss andre ? “La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde”, sa en annen.

Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så – før solen sto opp, kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle sette lys i vinduet på julaften.

Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.

Alf Prøysen

Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.
Noen var store, og noen var små; noen var flinke, og noen var late;
og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,
og noen likte kjøttkaker, bedre enn fiskeboller.
Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,
var de helt like alle sammen.

De var så fæle alle sammen til å glømme.
Og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang.

En gang glemte de å ta på seg sko.
Det hadde vært veldig varmt hele sommer’n, så alle hadde gått barbeint.
Og da det ble høst glømte de å ta på seg sko.

”Du verdens rike så kaldt det er nå da!” sa de til hverandre.
”Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det kommer til å bli kaldere enn det er nå,” sa de.
”Det blir verst når snøen kommer,” sa de.

Og da snøen kom, gikk de barbeint ut og sa:
”Å nå må det være mange kuldegrader!” og slik gikk de og fraus.

Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og
prata med hverandre og fraus på beina.
Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor
han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde
glemt og ta på seg sko.

Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko, og etterpå
gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest
og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.
Og så tok de på seg sko alle sammen.

En annen gang hadde de glemt og spise.
De gikk flere dager uten mat, og til slutt ble de sjuke alle sammen
og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor’n.
Men han kunne ikke komme, for han hadde også glemt og spise,
så han var like sjuk som de andre.

Men en dag doktor’n var på beina, kom det fram en musunge med
en ostebit i munnen, og da skjønte doktor’n hva det var de hadde glømt.

Og så sto han opp og spiste, og deretter reiste han rundt på sjukebesøk
i hele bygda og sa de bare hadde glømt å spise.
Og så sto alle sammen opp og spiste, og så ble de friske igjen.

Men verst var det den gangen de glømte at det snart var jul.

Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset
og hengt opp rene gardiner, og ingen hadde funnet juletre,
og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julemaske engang.
Skoleungene sto på skolen og sang

”Kom mai, du skjønne milde”, og det fantes ikke så mye som en
eneste smultering i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lita stue aller øverst i bygda, like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente
og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år, og ellers så brukte hu og hoppe
og danse og leke og ha det moro, men nå gikk hu bare og tenkte.
Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.

”Det er noe vi har glømt nå igjen,” sa veslejenta til seg sjøl.
“Det er noe med ei gran, men jeg husker ikke hva det er.”

Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.
”Det er noe med ei saks også.” tenkte jenta.
”Men jeg kan ikke huske hva det er.”

Så gikk jenta på låven, og der fikk hun se et kornband som far hennes
hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.

”Det er noe med dette kornbandet også,” tenkte jenta,
og så sto hu der og så seg omkring, og så fikk hun se den lange
stanga som de brukte og ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!

”Å, det er jo lille julaften, det er jo lille julaften,”
ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,
men de var ikke inne.
”Å, åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?”
Åssen skal jeg få sagt til alle i hele bygda at det er lille julaften?” sa jenta.

Hu prøvde å ta den høge stanga og sette juleneket på toppen av den,
men det greide hun ikke. Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!
Flaggstanga! Hu kunne heise opp juleneket i flaggstanga!

Og det greide hu, og så fort veslejenta hadde gjort det,
fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så
snøen raste nedover stammen.

”Hvor skal du, hvor skal du?” kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.

”Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek!”

Og akkurat da lettet alle dompappene fra nypebuskene i hagen.

Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se
hvor fuglene skulle, og så så de juleneket i flaggstanga.

Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt
at det snart var jul. Og folk til å bake og koke og steike,
noen gjorde reint i huset, og noen hengte opp reine gardiner…
Og noen gikk ut i skauen og fant juletre… og noen pakket inn julegavene
som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,
og noen hengte opp julestjerner i vinduene…

Til slutt klatret alle sammen i hele bygda opp i en kjempediger balje
som snekkeren hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul, og så badet alle på en gang…

Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær,
og mora til veslejenta i stua aller øverst i bygda sto og
knyttet ei rød sløyfe i håret på henne…

Akkurat da ringte kirkeklokkene. Og så var det jul.

For lenge, lenge siden bodde det i byen Syracus en ung pike som het Lucia.
Hun var blant de føste kristne i denne byen.
Moren hennes og den mannen Lucia skulle gifte seg med var også kristne,
men de fleste menneskene i denne byen tilbad andre guder.

Lucia og moren hennes var fattige mennesker.
Likevel hadde moren klart å spare sammen noen penger som Lucia skulle få når hun gifte seg.
Lucia ble svært glad da hun fikk vite dette.
Hun visste hvor mye morenmåtte ha slitt og spart for å kunne legge til side disse pengene.
Hun forstod hvor mye denne gaven hadde å si.

Nå hendte det at moren ble syk. Hun bli så syk at det var fare for at hun ville dø.
Lucia orket ikke tanken på at hun skulle miste moren sin som hun var så glad i.
Kanskje Gud kunne hjelpe, tenkte hun.
Lucia bad til Gud om at moren måtte bli frisk, og Gud hørte hennes bønn. Moren ble frisk.

Lucia ble så glad for det som hadde hendt. Nå ville hun at andre også skulle være glade.
Derfor tok hun pengene som hun hadde fått av moren, og delte dem ut blant de fattigste i byen.
Dessuten fortalte hun til alle hva Gud hadde gjort for henne.

Da folk hørte om det som hadde hendt, var det flere som ville bli kristne.
De kristne ble flere og flere, og Lucia gledet seg aller mest over alle dem som gikk over til kristnedommen.

Men det var ikke alle som var like glade.
Statholderen i byen var både mistenksom og redd da han så hva som var i ferd med å skje.
Han hatet de kristne og ville dem til livs, men han kunne ikke ta alle på en gang.
Han ville nøye seg med å skremme dem, derfor gav han ordre om at Lucia skulle kastes i fengsel.

Men Lucia var ikke redd.
Mens hun var i fengselet, snakket hun med vokterne, og de ble så grepet av det hun fortalte
at de nekte å gjøre henne noe vondt. Stattholderen ble så rasende at han satte fangevokterne i fengsel.

Stattholderen forstod at det var ikke nok det han hadde gjort. Lucia måtte dø.
Når hun var død, ville kristendommen dø bort av seg selv. Men stattholderen hadde i byen han kunne stole på.
Fangevokterne var satt i fengsel, og mange av soldatene hans var allerede blitt kristne.

Derfor sendte stattholderen bud til en annen by og bad stattholderen i denne byen låne ham noen soldater for en stund.
Det fikk han, og soldatene kom til byen.

Stattholderen hadde bestemt hvordan Lucia skulle dø.
Hun skulle brennes på bålet, og det skulle skje midt på torget i byen slik at alle kunne se
hvordan det kunne gå med dem som var kristne.

De nye soldatene hadde aldri hørt om kristendommen, og de gjor de som stattholderen i byen bad dem om.
De laget et båt og bandt Lucia til en stolpe som stod midt i kvisthaugen.
Bålet ble tendt, og ilden slo opp omkring den unge piken som stod midt i bålet.
Alle trodde hennes siste time var kommet, og mange gråt og bad for henne.

Men Lucia visste ikke hva redsel var, og hun var ikke redd nå heller.
Hun hadde på seg en hvit drakt, håret var utslått og hun stod rank og fri som om ingen ting var hendt.
Da skjedde noe merkelig. Gud ville ikke at Lucia skulle dø.
Ilden flammet opp omkring henne, men flammene vek til side, de rørte henne ikke.

Hun var innhyllet i ild og røyk, men da bålet var brent ned, var Lucia like uskadd.
Da statholderen så dette, kunne han ikke styre seg lenge. Han ville ha sin vilje. Lucia skulle dø.
Han grep sverdet sitt, styrtet fram og drepte henne på stedet.
Ikke før hadde han begått denne ugjerningen, før han selv falt til jorda.
Soldatene styrtet til for å hjelpe ham opp, men det var til ingen nytte.
Stattholderen hadde falt over sitt sverd. Han død på jorda.

De kristne i Syracus tok det døde legemet til Lucia og begravde det på kristent vis.
Fortellingen om Lucia ble fortalt i andre byer, og mange gikk over til kristendommen.

Årene gikk, og fortellingen om den fattige piken som trosset den mektigste mannen i byen der hun bodde,
ble fortalt fra slektledd til slektledd. Lucia var en martyr, hun hadde dødd for kristus og kristendommens sak.
Derfor ble hun gjort til helgen, hun ble kalt Sankt Lucia eller Sankta Lucia.

Hennes minnedag er den 13. desember.
For noen hundre år siden var natten til den 13. desember den lengste natten i året.
Da snudde sola, og fra da av ble det igjen lysere for hver dag.

Lysene i kransen til sankta Lucia skal minne oss om dette, men lysene er også et minne om kampen mellom lys og mørke,
mellom Kristus og dem som ville bekjempe kristendommen.
De brennende lysene symboliserer håpet og den levende tro.

Lucia bærer en hvit drakt. Det var drakten hun bar da hun stod på bålet. Hvit er renhetens farge.
Det røde båndet i kransen er tegnet på kjærlighet. Slik er Lucia like aktuell i dag som alltid tidligere.

Hun symboliserer TRO, HÅP og KJÆRLIGHET

Ute i Skogen sto det et sånt nydelig Grantre. Det hadde en god Plass, Sol kunne det få, Luft var der nok av, og rundt om vokste mange større Kamerater, både Gran og Furu; men det lille Grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme Solen og den friske Luft, det brød seg ikke om Bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle Jordbær eller Bringebær. Titt kom de med en hel Krukke full eller hadde Jordbær trukket på Strå, så satte de seg ved det lille Tre og sa: “Nei! hvor nydelig det lille treet er!” Det ville Treet slett ikke høre.
Året etter var det en lang Stilk større, og Året etter igjen var det enda lenger; for på et Grantre kan man alltid, etter de mange Ledd det har, se hvor mange År det har vokst.
“O, var jeg et sånt stort Tre som de Andre!” sukket det lille Tre, “så kunne jeg bre mine Grener så langt omkring og med Toppen se ut i den vide Verden! Fuglene ville da bygge Rede imellom mine Grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de Andre der!”
Det hadde slett ingen Fornøyelse av Solskinnet, av Fuglene eller de røde Skyene som Morgen og kveld seilte over det.
Var det nå Vinter, og Sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det en Hare springende, og satte like over det lille Tre, – o, det var så ergerlig! – Men to Vintrer gjikk, og ved den tredje var Treet så stort at Haren måtte gå utenom det. O, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var det eneste deilige i denne Verden, tenkte Treet.
Om høsten kom alltid Tømmerhuggerne og felte noen av de største Trærne, det skjedde hvert År, og det unge Grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige Trærne falt med en Knak og Brak til Jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne , lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på Vogner, og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?
Om våren da Svalen og Storken kom, spurte Treet dem: “Vet dere ikke hvor de føres hen? Har dere ikke møtt dem?”
Svalene visste ikke noe, men Storken så tenksom ut, nikket med Hodet og sa: “Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye Skip da jeg fløy fra Egypt. På Skipene var prektige Master i trer, jeg tør si at det var dem, de luktet av Gran. Jeg kan hilse mange Ganger!”
“O, var jeg også stor nok til at fly over Havet! Hvordan er det egentlig dette Havet, og hva ligner det?”
“Ja det er så vanskelig å forklare!” sa Storken, og så gikk den.
“Gled Deg ved din Ungdom!” sa Solstrålene; “Gled Deg ved din friske Vekst, ved det unge Liv som er i Deg!”
Og Vinden kysset Treet, og Duggen gråt Tårer over det, men det forstod Grantreet ikke.
Når det var ved Juletid, da ble ganske unge Trær felt, Trær som ofte ikke engang var så store eller på Alder med dette Grantre som verken hadde Rast eller Ro, men alltid ville av sted. Disse unge Trær, og de var netopp de aller peneste , beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på Vogner og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
“Hvor hen skulle de?” spurte Grantreet. “De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle sine Grener? Hvor kjører de hen?”
“Det vet vi! det vet vi!” kvidret Gråspurvene. “Vi har nede i Byen kikket inn i Rutene! Vi vet hvor de kjører hen! O, de kommer til den største Glans og Herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av Vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme Stuen og pyntet med de deiligste Ting, både forgylte epler, Honningkaker, Leketøy og mange hundre Lys!”
“Og så – ?” spurte Grantreet og skalv i alle Grenene. “Og så? Hva skjer så?”
“Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!”
“Kanskje jeg er blitt til for å gå denne strålende Vei?” jublet Treet. “Det er enda bedre enn å gå over Havet! Hvor jeg lider av Lengsel! Var det enda Jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist År! – O, var jeg alt på Vognen! Var jeg i den varme Stuen med all den Prakt og Herlighet! Og da – ? Ja, da kommer noe enda Bedre, enda Skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? O, jeg lider! Jeg vet ikke selv hvordan det er med meg!”
“Gled Deg ved meg!” sa Luften og Sollyset; “Gled Deg ved din friske Ungdom ute i det Fri!”
Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, Vinter og Sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: “Det er et vakkert Tre!” Og ved Juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom Margen, Treet falt med et Sukk ned på Jorden, det følte en Smerte, en Avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen Lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra Hjemmet, fra den Plett, hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle Kamerater, de små Busker og Blomster rundt om, ja kanskje ikke engang Fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.
Treet kom først til seg selv, da det ble pakket ut sammen med de andre Trærne, hørte en Mann si: “Det der er prektig! Vi tar det!”
Nå kom to Tjenere i full Stas og bar Grantreet inn i en stor, deilig Sal. Rundt om på Veggene hang Portretter, og ved den store Flisekakkelovn stod store kinesiske Vaser med Løver på Lokket. Der var Gyngestoler, Silkesofaer, store Bord fulle av Billedbøker, og med Leketøy for hundre Ganger hundre Riksdaler – i det minste sa Barna det. Og Grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med Sand, men Ingen kunne se at det var en stamp, for det ble hengt grønt Tøy rundt om, og den stod på et stort broket Teppe. O, hvor Treet skalv! Hva ville skje? Både Tjenere og Frøkner gikk og pyntet det. På en Gren hang de små Nett, klippet av kulørt Papir; hvert Nett var fylt med Sukkertøyt. Forgylte Epler og Valnøtter hang som om de var vokset fast og over hundre røde, blå og hvite Smålys ble stukket fast i Grenene. Dukker som så livaktig ut som Mennesker, – Treet hadde aldri sett sånne før – svevde i det Grønne, og aller øverst oppe i Toppen ble det satt en stor Stjerne av glitter-Gull. Det var mektig, ganske makeløst mektig.
“I kveld,” sa de alle sammen, ” i kveld skal det stråle!”
“O!” tenkte Treet, “var det enda kveld! Var bare Lysene snart tent! Og hva vil da skje? Kanskje det kommer Trær fra Skogen og ser på meg? Kanskje Gråspurvene flyr ved Ruten? Kanskje jeg her vokser fast og skal stå pyntet Vinter og Sommer?”
Jo, det visste god Beskjed; men det hadde ordentlig Barkepine av bare Lengsel, og Barkepine er likså slem for et Tre som Hodepine for oss Andre. Nå ble Lysene tent. Hvilken Glans, hvilken Prakt, Treet skalv i alle Grenene sine, så at ett av Lysene stakk Ild i det Grønne; det sved ordenlig.
“Gud bevare oss!” skrek Frøknene og slukket i en Hast.
Nå torde Treet ikke engang skjelve. O, det var en Gru! Det var så redd for å tape noe av all sin Stas; det var ganske fortumlet i all den Glans, – - og nå gikk begge Fløydører opp, og en mengde Barn styrtet inn, som om de ville velte hele Treet. De eldre Folk kom besindige bak etter. De små stod ganske tause, – men kun et Øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget etter; de danset rundt om Treet, og den ene Presang etter den annen ble plukket av.
“Hva er det de gjør?” tenkte Treet. “Hva skal der skje?” Og Lysene brente helt ned til Grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk Barna Lov til å plyndre Treet. O, de styrtet inn på det, så at det knaket i alle Grener. Hadde det ikke vært bundet fast til Loftet ved Snippen og Gullstjernen, så var det styrtet om.
Barna danset rundt med deres prektige Leketøy, Ingen så på Treet unntatt den gamle Barnepiken som gikk og tittet inn i mellom Grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en Fiken eller et Eple.
“En Historie! En Historie!” ropte Barna og trakk en liten tykk Mann imot Treet, og han satte seg like under det, “for så er vi i det Grønne,” sa han, “og Treet kan ha godt av å høre med! Men jeg forteller kun en Historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe, som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen!”
“Ivede-Avede!” skrek Noen, “Klumpe-Dumpe!” skrek Andre. Der var en Roping og Skriking, kun Grantreet tidde ganske stille og tenkte: “Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre Noe!” Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.
Og Mannen fortalte om “Klumpe-Dumpe som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen.” Og Barna klappet i Hendene og ropte: “Fortell! Fortell!” De ville også ha “Ivede-Avede”, men de fikk kun den om “Klumpe-Dumpe.” Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde Fuglene ute i Skogen fortalt Slikt. “Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen! Ja, ja, sånn går de ther i Verden!” tenkte Grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var sånn en fin Mann som fortalte. “Ja, ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av Trappene og får en Prinsesse!” Og det gledet seg til neste Dag å bli kledd på med Lys og Leketøy, Gull og Frukter.
“I morgen vil jeg ikke sjelve!” tenkte det. “Jeg vil nøye meg i all min Herlighet. I morgen skal jeg igjen høre Historien om “Klumpe-Dumpe” og kanskje den om “Ivede-Avede” også.” Og Treet stod stille og tankefull hele Natten.
Om Morgenen kom en Kar og Pike inn.
“Nå begynner Stasen igjen!” tenkte Treet, men de slepte det ut av Stuen, opp Trappen, inn på Loftet, og her, i en mørk Krok hvor ingen Dag skinte, stilte de det. “Hva skal det bety!” tenkte Treet. “Hva har jeg her å bestille? Hva skal jeg få høre her, mon tro?” Og det lente seg opp til Muren og stod og tenkte og tenkte. – - Og god Tid hadde det, for det gikk Dager og Netter; Ingen kom opp her, og da det endelig kom Noen, så var det for å stille noen store Kasser i Kroken; Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.
“Nå er det Vinter der ute!” tenkte Treet. “Jorden er hard og dekket med Sne, Menneskene kunne ikke plante meg. Derfor skal jeg nok her stå i Le til Våren! Hvor Menneskene er gode! – Var her kun ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt! – Ikke engang en liten Hare! – Det var så artig der ute i Skogen, når Sneen lå, og Haren sprang forbi; ja, selv da den sprang over mig, men det likte jeg ikke av den Gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!”
“Pi, pi!” sa en liten Mus i det samme og smatt frem; og så kom det nok en liten. De snuste på Grantreet og smatt mellom Grenene på det.
“Det er en gruelig Kulde!” sa de små Musene. “Ellers er her velsignet å være! Ikke sant, du gamle Grantre?”
“Jeg er slett ikke gammel!” sa Grantreet, “det er mange som er mye eldre enn meg!”
“Hvor kommer Du fra?” spurte Musene, “og hva vet du?” De var nå så gruelig nysgjerrige. “Fortell oss om det deiligste Sted på Jorden! Har Du vært der? Har Du vært i Spiskammeret, hvor det ligger Oster på Hyllene og henger Skinker under Loftet, hvor man danser på Talglys, og går mager inn og kommer fet ut!”
“Det kjenner jeg ikke!” sa Treet, “men Skogen kjenner jeg, hvor Solen skinner, og hvor Fuglene synger!” og så fortalte det Alt fra sin Ungdom, og de små Mus hadde aldri før hørt noe sånt, og de hørte etter og sa: “Nei, hvor Du har sett meget! Hvor Du har vært lykkelig!”
“Jeg!” sa Grantreet og tenkte over, hva det selv fortalte; “ja, det var, i Grunnen, ganske morsomme Tider!” – Men så fortalte det om Julaften, da det var pyntet med Kaker og Lys.
“O!” sa de små Mus, “hvor Du har vært lykkelig, du gamle Grantre!”
“Jeg er slett ikke gammel!” sa Treet, “det er jo i denne Vinteren jeg er kommet fra Skogen! Jeg er i min aller beste Alder, jeg er bare satt i Veksten!”
“Hvor flott du forteller!” sa de små Musene, og neste Natt kom de med fire andre Små-Mus som skulle høre Treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv Alt og syntes: “Det var da ganske morsomme Tider! Men de kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen, kanskje jeg også kan få en Prinsesse,” og så tenkte Grantreet på sånnt et lite nydelig Bjerketre som vokste ute i Skogen, det var for Grantreet en virkelig deilig Prinsesse.
“Hvem er Klumpe-Dumpe?” spurte de små Musene. Og så fortalte Grantreet hele Eventyret, det kunne huske hvert eneste Ord. Og de små Musene var ferdige til å springe opp i Toppen på Treet av bare Fornøyelse. Neste Natt kom der mange flere Mus, og om Søndagen til og med to Rotter; men de sa at Historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små Mus, for nå syntes de også mindre om den.
“Kan De kun den ene Historie?” spurte Rottene.
“Kun den ene!” svarte Treet, “den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den Gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!”
“Det er en utrolig dårlig Historie! Kan De ingen med Flesk og Talglys? Ingen Spiskammer-Historier?”
“Nei!” sa Treet.
“Ja, så skal De ha Takk!” svarte Rottene og gikk inn til sitt.
De små Mus ble til sist også borte, og da sukket Treet: “Det var da ganske hyggelig da de satt omkring meg, de vevre Små-Mus og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! – Men jeg skal huske å fornøye meg, når jeg nå tas frem igjen!”
Men når skjedde det? – Jo! det var en Morgenstund, da kom der Folk og romsterte på Loftet; Kassene ble flyttet, Treet blev trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot Gulvet, men straks slepte en Kar det ned imot Trappen hvor Dagen skinte.
“Nå begynner Livet igjen!” tenkte Treet. Det følte den friske Luften, den første Solstrålen, – og nå var det ute i Gården. Alt gikk så fort, Treet glemte rent å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården ledet til en Have, og Alt blomstret der inne; Rosene hang så friske og duftende ut over det lille Rekkverket, Lindetrærne blomstret, og Svalene fløy om og sa “kvirre-virre-vitt, min Mann er kommet!” Men det var ikke Grantreet de mente.
“Nå skal jeg leve!” jublet det og bredte sine Grener vidt ut. Akk, de var alle visne og gule; det var i Kroken mellom Ukrutt og Nesler at det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i Toppen og glitret i det klare Solskinnet.
I Gården lekte et Par av de lystige Barna som ved Juletid hadde danset om Treet og vært så glade i det. En av de Minste for hen og rev Gullstjernen av.
“Se, hva som sitter ennå på det ekle, gamle Juletre!” sa han og trampet på Grenene så de knakte under støvlene hansr.
Og Treet så på all den Blomsterprakt og Friskhet i Haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke Krok på Loftet. Det tenkte på sin friske Ungdom i Skogen, på den lystige Julaften og på de små Mus, som så glade hadde hørt på Historien om Klumpe-Dumpe.
“Forbi! forbi!” sa det stakkars Tre. “Hadde jeg gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!”
Og Tjenestekaren kom og hugget Treet i små Stykker, en hel Bunt lå der; deilig blusset det opp under den store Bryggerkjele; og det sukket så dypt, hvert Sukk var som et lite Skudd. Derfor løp Barna som lekte inn og satte seg foran Ilden, så inn i den og ropte: “Piff! Paff!” Men ved hvert Knall, som var et dypt Sukk, tenkte Treet på en Sommerdag i Skogen, en Vinternatt der ute, når Stjernene skinte. Det tenkte på Julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste Eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var Treet brent ut.
Guttene lekte i Gården, og den Minste hadde på Brystet Gullstjernen, som Treet hadde båret sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi og Historien med. Forbi, forbi, og det blir alle Historier!

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: “Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

“Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.”

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: “La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.” Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.

(Luk.2.1-20)

Det andre lyset sa: Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg, de ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske.

Også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet med øynene fulle av tårer, så på lysene og sa: Dere skal da lyse og ikke slukne. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset;

Vær ikke redd, så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp. Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk, og tente igjen alle de andre lysene.

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent- tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård – kanskje det var den samme – som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: “Den gamle med kysen”. Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt “Kom inn” tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. “De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,” la hun til, “vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.”

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

“De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu,” sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; “men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.”

“Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,” svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. “Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,” sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

“Faster, vet du hva Stine sier, du?” ropte en liten vever brunøyd tingest. “Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!”

“Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,” sa jomfru Mette. “Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?”

“Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg,” ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. “Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!” Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. “Det var til pass til ‘n det, stygge nissen,” sa de, og krevde mere.

“Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn,” sa jomfru Cecilie; “nu forteller nok faster Mette en historie.”

“Ja, fortell, faster Mette!” ropte de alle sammen.

“Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,” svarte faster Mette; “men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?” – “Å ja!” ropte barna. – “Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: “Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.”

“Hvorfor det?” spurte hun.

“Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,” sa de.

“Pytt, ikke verre,” sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, “jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ‘n på dør.”

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

“Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.”

“Tvi vøre det da!” svarte det fra en av de mørkeste krokene; “jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.”

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.” –

“Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,” sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg.

“Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere,” sa jeg da hun tok plass; “og så danser dere selv, ikke sant?” Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

“Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. “Der har du trauet ditt, styggen!” sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han” – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

“Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!”

“Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!”

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

“Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,” sa gamle mor Skau. “Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier.”

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

“Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. “Men så var det en gang,” sa Stine, “som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,” sa hun, “det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,” sa hun, “og jeg skrek: “Gud trøste oss, det er nissen!” og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, “og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,” sa hun til meg; “men du vet nok det,” sa hun, “at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,” sa hun, “så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,” sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,” la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

“Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.”

“La oss få høre den, madam Skau,” sa jeg. “Fortell, fortell, mor Skau!” ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: “Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: “Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.”

“Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,” sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

“Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre,” sa mor Skau. “Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.”

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. “Der ligger presten, og her er jeg,” sa han med et munnhell han hadde, “og la oss nu få en springdans.”

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: “Du lyt væra med, kar!”

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

“Du drømmer visst, kar,” sa han; “svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.”

“Men i Guds navn, er det du, Tor?” Det var min fars husbondskar, en prektig døl. “Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?” ropte jeg glad.

“Jo, det skal jeg si deg,” svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.”

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt verken før eller siden.

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

“Nå døde et menneske!” sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.

“Mormor” ropte den lille piken. “Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!” Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.

Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans mindre enn de andre i landsbyen.

Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. “Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans”, sa en. “De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn oss andre ? “La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde”, sa en annen.

Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så – før solen sto opp, kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle sette lys i vinduet på julaften.

Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.